Åpningstale til Nobels Fredssenters tegneserieutstilling
Nihon Hidankyo
Høsten 2024 inviterte Nobels Fredssenter alle landets 7. klassinger til å fortelle historien om årets fredsprisvinner, Nihon Hidankyo, gjennom en tegneserie.
Tegneseriekonkurransen ble gjennomført i et samarbeid med NRK, Redd Barna og Utdanningsetaten i Oslo og muliggjort med støtte fra Klaveness Stiftelsen og bidrag fra Gyldendal.
Juryen besto av representanter fra Nobelkommiteen, Nobels Fredssenter, Oslo Kommune, Redd Barna og Hans Jørgen Sandnes. Hans Jørgen skulle også skulle ny-tegne elevenes vinnerbidrag. Her er hans tale fra åpningen:
Da jeg ble spurt om å være med i denne tegneseriekonkurransen ble jeg veldig glad. Først og fremst fordi jeg liker tegneserier. Men like mye fordi jeg liker å se barn lager sine EGNE tegneserier. Og det fikk jeg mulighet til nå.
Det kom inn mange nydelige bidrag. Og vi i juryen ble faktisk ganske overrasket: flere av tegneseriene fikk oss til å tenke på årets fredsprisvinner på en ny måte. Ved å se Nihon Hidankyo gjennom deres øyne, så vi for eksempel at gruppe-aspektet var viktig for dere. At dere vektla hvordan Nihon Hidankyo ble en gruppe, bestående av mange mennesker med like – og forskjellige – erfaringer, som sammen ville gjøre en viktig jobb.
Da jeg ble spurt om å være med i denne tegneseriekonkurransen ble jeg veldig glad. Først og fremst fordi jeg liker tegneserier. Men like mye fordi jeg liker å se barn lager sine EGNE tegneserier. Og det fikk jeg mulighet til nå.
Det kom inn mange nydelige bidrag. Og vi i juryen ble faktisk ganske overrasket: flere av tegneseriene fikk oss til å tenke på årets fredsprisvinner på en ny måte. Ved å se Nihon Hidankyo gjennom deres øyne, så vi for eksempel at gruppe-aspektet var viktig for dere. At dere vektla hvordan Nihon Hidankyo ble en gruppe, bestående av mange mennesker med like – og forskjellige – erfaringer, som sammen ville gjøre en viktig jobb.
Derfor er det ekstra gøy at det er en liten gruppe som laget årets vinnerserie. Farida, Filippa og Idalia fra 7A ved Kringsjå skole. Og jeg fikk altså lov til å være en del av den gruppen til slutt, enda jeg ikke går i klassen en gang. Dere var opptatt av at jeg skulle bevare fargene deres, at jeg skulle ta vare på deres synsvinkler og tekst. Det var viktig at mannen var liten, og bomben stor. At serien favnet hele verden, men begynte med en bitteliten gruppe. Dere ville at Nobel-rommet hadde riktig grønnfarge på veggene, og at blomstene fra Svampe-Bob var med. Også kunne jeg leke meg litt fritt på toppen av det hele.
Og kanskje er det dette som er det fineste: at mange stemmer sammen kan fortelle en historie. Nå har vi fått lov til å fortelle en av verdens viktigste historier. Historien om fred. Og jeg er sikker på at alle dere bærer på fortellinger som dere ønsker at andre skal lære noe av. Det viktigste er i alle fall at vi fortsetter å fortelle til hverandre. Historier som ikke splitter, men som skaper håp. Som skaper fellesskap. Og på den måten kan vi alle gjøre verden til et litt bedre sted.
Tusen takk for at jeg fikk være en del av dette gruppearbeidet.